Den vanskelige likestillingen.

Dette er visst en av de dagene som handler om kjønn, igjen.

Først har Aftenposten en heller spekulativ artikkel om at likestillingen dreper karrieren. Spekulativ fordi det ikke er likestillingen, men fravært av nettopp denne som er karrieredødaren. Lang permisjonstid i seg er feks ikke likestilling, men familiepolitikk, og det å sidestille dette er i beste fall misforstått, og i verste fall et forsøk på å sette målet om større likhet i muligheter for begge kjønn i et dårligere lys. Likestillingensspørsmål intreffer jo som kjent først når man kommer til hvem som benytter permisjonsordningen, og vel, her er det en vei gå.

Så, mens jeg satt og diskuterte dette på Twitter, tikket det inn melding om at Susanne Sundfør trekker seg fra spelemannsnominasjon til prisen for beste kvinnelig artist. Hvorpå det like snart kom meldinger farget med både respekt og hoderisting.

Min umiddellbare tanke var kult. Min neste var, ukult. Den tredje var en vedvarende ambivalens. Og den har jeg holdt ved. For det står jo selvsagt litt respekt av å trekke seg slik. Og jeg ser jo at ønsket om å fremstå som menneske og ikke kjønn er overmåte velbegrunnet. Jeg vil også være mest menneske. Imidlertid – og det er her jeg ikke synes stort om en slik uttrekking – indikerer det å ikke også ville være kvinnelig, en forestilling om at det muligens skulle være noe mindreverdig i det å være kvinnelig artist, eller skribent eller for den saks skyld; lærer. Og slike forestillinger er kanskje ikke best imøtegodt med å hevde seg å ikke være det. Jeg tror heller at den gode gamle ideen, om å utvise kjønnsstolhet, har mye for seg.

I en ideel verden ville man kanskje ikke kategorisert utfra kjønn. Men verden er jo dessverre ennå ikke ideel, og dermed, handler det ofte om å gjøre det beste ut av det, mens man selvsagt skal etterstrebe den bedre.

Og en bedre verden, eller i hvert fall dag, kan man feks få av dagens video fra Amanda Palmer & The Young Punx med låta «Map Of Tasmania». Her tar nemlig den ene halvdelen av The Dresden Dolls seg av en av de mer hårete sidene av kjønnsfrigjøringen, på alldeles fornøyelig og uhøytidelig vis.

21 kommentarer

  1. Hei, liker tankene dine men vet ikke om premisset ditt er rett.

    Ut fra det lille jeg har fått lest om begrunnelsen til Susanne Sundfør ser jeg ikke at hun på noe vis hevder at det skal være noe mindreverdig i det å være en kvinnelig artist kontra mannlig artist, og at det er derfor hun trekker seg fra nominasjonen.

    Hun trekker seg fra nominasjonen fordi hun mener at kunst skal vurderes kjønnsnøytralt.

    Befriende å høre artister som faktisk har en holdning til yrket sitt utover det å tjene penger. Selv om jeg ser platebransjesvina allerede spekulerer i at hun kun gjør det for oppmerksomhetens skyld.

    Minner meg forresten på denne Bills Hicks videoen:

    At du får en tankerekke om at dette er fordi det skal være noe negativt i å være kvinne får du ta på din egen kappe.
    ( unnskyld, måtte bare sende et lite stikk ;p )

    Selv er jeg bare glad for at profilerte artister sier FU til Spellemannsprisen som etter min mening kun eksisterer for de rike og feite i platebransjen.

    vgrd

    Liker

  2. Hei vgrd 🙂

    Takk for god kommentar.

    Veldig enig i at befriende å se artister med slike holdninger. Og tror heller ikke hun ment noe annet enn at hun vil ha kjønnsnøytral bedømming av sitt kuntsneriske virke.

    Men er altså usikker på virkemiddelet for å oppnå dette.

    Klart jeg tar det på egen kappe at jeg leser inn muligheten for en devaluering av det kvinnelige 😉

    Men jeg ser ikke helt hvordan man kan unnlate å også forstå hennes fornekting av å være kvinnelig artist, som nettopp en henfallenhet til at alt med kvinnelig fortegn skal ha mindre verdi. Om man mener at mannelig og kvinnelig, som jo kategoriene er, er like størrelser, ville det heller ikke vært problematisk.

    Selvsagt er jeg heller ikke blind for at det ligger en språklig, og historisk ladethet i kjønnsdelingen og språkbruken her. Men jeg ville da heller hevde at det er dette man må endre, ved å feks fremheve at man feks er kvinnelig, og utvide forståelsen av dette begrepet, heller enn å forsøke kle begrepet av seg.

    Og ellers, om det ikke kom tydelig nok frem i teksten, så ville det ideelle selvsagt være en ukjønnet kategori 🙂

    Liker

    • Hei vgrd

      Sussanne Sundfør er både en dyktig artist, en fantastisk låtskriver og ikke minst en utmerket kunstner. Hun er også et individ med sterke holdninger og konkrete meninger, noe et hvert menneske burde applaudere henne for.

      Jeg er på mange måter enige i at det er befriende å høre artsiter som setter standpunkter til yrket sitt, og fremmer disse med å statuere eksempler eller holde på sine prinsipper. Musikk og utøvelse av musikk er så mye mer enn penger i kassa: det er blodslit, dyrt og en ofte lite appelerende bransje – m.h.t jantelov, besserwissere, meningsformidlere og generell inkompetanse om feltet. Samtidig kan man stille seg spørsmål om hun ikke vil applauderes som kvinnelig kunstner, og i såfall, hvorfor ikke? I et kjønnsdominert sammfunn, er ikke heder å ære for å ha laget kunst som har rørt noen et pluss uansett?
      Jeg er enig om at kunst skal være kjønnsnøytralt, og at man som kunstner skal motta priser for sin kunst og ikke sitt kjønn, men stiller meg litt på siden vedrørende hennes valg å ikke motta en pris som ikke er ment som en «undertrykkelse» av hennes kjønn, men ment som en klapp på skulderen for å være den artisten hun er.
      Platebransjen, slik jeg ser det, er ikke skurkene her,
      og i den forbindelse vil jeg gjerne skyte inn en liten kommentar til ditt innlegg. Dette vedrørende din skildring av «platebransjesvinas» spekuleringer, og «de rike å fete i platebransjen»:

      Artister nå til dags har fler alternative måter å være og drive med musikk på – man kan drive eget selskap, label, distribusjonsselskap osv (såkalt 360 virksomhet), noe som frigjør muligheten til inntjening men samtidig er tidskonsumerende og tar bort tiden til det kreative. Og er ikke minst meget kostbart å drifte. Artister kan også knytte seg til mindre, uavhengige plateselskap eller labler (aka minors – som dessverre, tydeligvis også er i følge deg, en del av «platebransjesvina») hvor man ofte gjør andre dealer og outsourcer mye av arbeidet til eksterne aktører (dvs trykkerier, distributører osv). Også har vi majors – de største, feiteste svina av dem alle – hvor man som artist har et stort apparat i rygge, som tar seg av alle aspekter ved sin karriere og benytter artister som nikkedukker og tenker kun profitt, og at plateselskapene sitter med den fulle rett til å utnytte artistens kunst hemningsløst og uten forrakt.
      Eller? Selvsagt ikke. Som i en hvilken som helst bedrift, bransje el organisasjon, er det viktig at forhold mellom partene er basert på gjensidige kontraktuelle forhold. Om artisten ikke er fornøyd, vil også et plateselskap være i fare for å miste artisten. Derfor er det viktig med gode og tydelige kontrakter, for å ivareta begge partenes beste interesse.
      Et annet poeng er det at mann som artist kan selv velge hvilke deler av sitt virke man overlater til et selskap. Om man ønsker å lisensiere ut noen av rettighetene sine, eller alt, er opp til artisten selv. Dette er mer og mer vanlig i bransjen.
      Susanne Sundfør har dessuten selv valgt å være knyttet til et plateselskap, fordi hun ønsker å ivareta sine interesser som kunstner, og for å kunne dedikere sin tid til kunsten og ikke alt annet knyttet til hennes karriere. Det at et plateselskap tjener penger for å utøve sine tjenester er mer en rettferdig – det er helt vanlig. Om du f.eks hadde gått på jobb å ikke tjent penger for de tjenestene du gav, hva er da hensikten med å gå på jobb?
      De «fete og rike» i platebransjen vil jeg gjerne se du peke ut, komme med en lønnslipp og vise meg hva de faktisk tjener. Om du setter det tallet opp mot andre bedrifter i andre næringer, som f.eks oljebransjen, dagligvarebransjen, klær og tekstilbransjen osv, vil du fort kunne skildre store forskjeller mellom «de fete og rike» i platebransjen og andre.

      Selv om dette innlegget dreier seg om kjønnsroller og hva Susanne Sundfør gjør og står for, føler jeg at det defor er feil å trekke inn platebransjen som «årsak» for at Susanne Sundfør ikke ønsket å være nominert til Årets kvinne. Jeg tror ikke motivet hennes var å vise fingern til platebransjen – det ville være å skyte seg selv i leggen, på samme måte som å skjelle ut sjefen sin på julebord.

      Liker

      • Hei Musiker 🙂

        Jeg skal selvsagt la vgrd svar for seg selv her.

        Men vil likevel takke for en meget sakelig, og god kommentar!

        Ha en riktig god helg 🙂

        Liker

  3. Joda skal gi deg et poeng her.

    Vi kan snu det på hodet og prøve å forestille oss Bjørn Eidsvåg eller en av de andre fossilene irritert riste på hodet og si, slik Sundfør gjorde i 2008, «jeg er først og fremst artist, ikke først og fremst mann» haha.

    Man kan også lese mye ut fra reaksjonene Sundfør fikk i 2008.
    En kommentator mente f.eks at Sundfør kunne da sannelig ha smilt litt eller sagt det på en humoristisk måte i stedenfor å se så «sur» ut.

    Hersketeknikk? ;p

    Jeg ville egentlig bare forsvare Sundfør sin rett til å være akkurat som hun vil i det offentlige rom fri fra våre forventninger om hvordan «riktige» kvinner skal være.
    Og det inkuderer din forventning om at Sundfør bør dyrke det «kvinnelige». Hva om hun heller vil dyrke det «mannlige»?

    Jeg vil også være mest mulig menneske, men tror ikke kjønnsstolthet kommer til å hjelpe meg noe særlig. Ærlig talt har jeg svært lite til overs for flertallet av mitt eget kjønn.
    Og – jeg tror ikke kvinner er det spor bedre hehe.

    Mulig jeg leser for mye inn i dette ;p

    vgrd

    Liker

    • Først. Jeg har ingen forventning om at hun, eller andre, skal dyrke ‘det kvinnelige’ – hva nå enn det måtte være 🙂

      Jeg tror bare at det kanskje kan ha mer for seg å utvide forståelsen av hva det vil si å være kvinnelig [yrke, tittel, osv] fremfor å benekte å være det. Enn så lenge verden opperer med kjønnede størrelser.

      Dette betyr ikke at jeg mener det er feil å kreve å bli sett som kun tittel, uten kjønnet prefix. Som allerede nevnt, ville det vært slik, i en ideel verden 🙂

      For øvrig, klart det var hersketeknikker ute å gikk i 2008, og trolig er det også nå. Uttalelser vdr kjønn, gjør ofte at det henfalles til slikt.

      Og ja, svært mye mulig du leser for mye inn i dette 🙂

      Liker

    • Takk for kommentar 🙂

      Og vel, kjønnskvotering er egentlig en annen diskusjon.

      Men verden er sjelden ideel, og derfor er det ikke alltid samsvar mellom hva som bør telle, og hva som faktsik teller….

      Liker

  4. Hvorfor mase så fælt om mindreverdighetskomplekser, hva er det som er så forferdelig med å være verdt litt mindre, er jo ikke slik att kvinnfolk ikke er verdt noe.

    Liker

  5. Det er helt latterlig at hun trekker seg for å bli nominert i en kategori basert på kvinner. Hun bruker jo leppestift, og kler seg som en kvinne. Hun gjør alt for å vise identitet som kvinne, men nekter for at menn og kvinner er forskjellige? Det er ingen som sier at menn og kvinner er kvalitativt forskjellige i Spellemann, men likevel er hun så politisk misinformert..

    Liker

  6. Det er BARE helt tragisk at Susanne Sundfør velger å lage en likestillingssak når hun heller bare bør være glad for å bli nominert. Skal vi fornekte vår eksistens da eller??? Det sporer jo helt av i denne likestillingen.
    Skal jeg som mann nå begynne å protestere på at jeg ikke får anledning til å føde et barn, eller beklage det faktum at mannen som kjønn, er fysisk sterkere enn kvinnen fra naturens side..

    Mann og kvinne er forskjellig fysisk, og det er jo helt uten tvil at vi også tenker forkjellig.

    Likestillingen er viktig, men for all del nå går det for langt. Det Susanne Sundfør gjør her er å nøytralissere oss som mennesker. Vil hun at alle skal være like da, fremstå som like, vurderes som like.

    Det er jo i så fall helt tragisk for da blir denne verden sabla grå og trist. Hun burde jo helle sett som en positiv ting for kvinnen, en hyllest…

    Liker

  7. Hvordan fungerer egentlig Spellemannsprisen? Er det slik at kvinner ikke kan motta Årets spellemann og derfor har en egen pris for Beste kvinnelige artist?

    Eller er det slik at kvinner kan vinne to priser; Beste Kvinnelige og Årets Spellemann, og menn kun kan vinne den sistnevnte?

    Uansett blir begge tilfellene beskrevet over feil, om man mener at det først og fremst er musikken som er i fokus.

    Liker

    • Hei hmm.

      Takk for kommentar 🙂

      Heldigvis er det slik at ingen av de tilfellene du beskriver er riktig.

      Spellemannsprisen har en pris for mannlig og en for kvinnelig artist. Årets spellemann er ikke kjønnet, og kan derfor vinnes av både kvinner og menn.

      Liker

  8. Hva er egentlig likestilling?

    Den krokryggede og den tannlause skulle grave en grøft, og etter ei god økt sier den tannlause:

    – Nå retter vi opp ryggen og tar oss en hvil!

    – Å nei, svarer den krokryggede. Vi biter heller tennene sammen og jobber litt til!

    Jakten på den feminine gral

    Vi lever i en verden med et overdrevent fokus på og beundring for maskuline verdier, mens feminine dyder og verdier ikke får den samme respekt og anerkjennelse.

    Utøvelse av makt og ledelse, utøvelse av kontroll over andre, skaper ofte beundring og respekt. Til og med forvrengt maskulinitet som krig, vold og brutalitet fascinerer mange. Despoter og tyranner kan faktisk oppleve å bli dyrket av et helt folk. Aviser, TV og radio er fulle av nyheter, kriminalstoff, sport og underholdning. Nærskildringer av krig, vold og elendighet selger. Sport, konkurranser og rangering av mennesker med vinnere og tapere, selger. Men hvor er fred, harmoni og ro? Hvor er forsoning, omtanke og respekten for hverandre? Hvor er det positive stoffet og det som bygger opp?

    Utøvelse av avansert retorikk og intellektuelle utlegninger skaper ofte beundring og respekt når debattanter møtes til diskusjon. Til og med ren og skjær manipulasjon av motstanderne fascinerer mange. I offentlige meningsytringer er vi ofte vitne til munnhuggeri, skråsikkerhet, krangel og belæring. Det kåres vinnere og tapere, ikke i edelhet og kunnskap, men i kampteknikk. Men hvor er ydmykhet, forståelse og respekt? Hvor er interesse og nysgjerrighet for andres meninger? Hvor er nyanser og ettertanke? Hvor er evnen til å lytte og viljen til å gjøre hverandre gode?

    Det produseres en mengde varer som bidrar til økt materielt forbruk. Det produseres enorme mengder informasjon, signaler, stråling og stimuli. Verden er i en konstant modus av produksjon, handling og stress. Nye mål og ambisjoner. Tidspress. På bekostning av tid til å motta og fordøye. På bekostning av ro og ettertanke. En konflikt mellom handling og væren. En fortrengning og undertrykking av det feminine i oss selv og andre.

    Vår medieverden er full av mennesker som ønsker personlig beundring mer enn respekt for hva de står for som menneske. En kamp for å komme i rampelyset. Et kjendishysteri uten like. En populærkultur hvor ungdom stiller først og eldre sist. Men er idol det samme som ideal? Er utseende bedre enn visdom og levd liv? Hva hjelper det med vakker kropp og pene klær hvis mennesket er ulykkelig og ikke har kontakt med sitt eget hjerte. Når skal det bli populært å være ydmyk og tre ut av sentrum og rampelys og gjøre andre gode? Når skal man sammen søke det som er godt, sant og riktig for helheten?

    Kampen for likestilling mellom menn og kvinner pågår fortsatt. En kamp som fokuserer på kvinner mer enn det feminine prinsipp. Men når den dag kommer at de feminine verdier verdsettes like høyt som de maskuline, når det feminine og det maskuline kommer i balanse, i mennesker og mellom mennesker, da vil likestilling mellom menn og kvinner være en selvfølge.

    Ærlig og rederlig rappa herfra
    http://www.boketunet.com/no/index.php?section=25

    Liker

  9. YO takk! Ana:)

    Ha ei fin helg

    Know well what leads you forward and what holds you back, and chose the path that leads to wisdom – Budda

    Liker

Legg igjen en kommentar