Statistisk sett er søndager den ukedagen jeg har blogget oftest sist år. Og da særlig sent på kvelden.

Det til tross for at, dersom jeg skulle fulgt egen viten om lesevaner og slikt, burde jeg ha avventet disse postene til helt andre dager og tider av døgnet. Egentlig.

Men da ville det jo ikke blitt de samme postene. Muligens heller ikke den samme musikken.

For det er ikke til å komme bort fra, at det er noe eget ved akkurat de musikalske valgene man tar ved helgens ende. Det være seg om den har vært morsom, underkjent eller overlevd enhver forventning, slik som denne.

Dette egne for disse kveldene er selvsagt skjønnhet. For eksempel i slik skjønn langsom bevegelse som denne  jazzede poplåta fra spanske Marlango.

Den heter for øvrig Madness. Noe som på sitt vis også er en påminnelse om at tross alt, er jo ikke chill alt man vil ha. Selv ikke på en søndag.