I disse dager har jeg oppdaget, eller gjenoppdaget, et av de fineste rockebandene fra årtusenskiftet. Carissa’s Wierd. Moderbandet til nåtidige storheter som feks Band of Horses. Slik at jeg vet jeg har hørt om dem før. Som jeg har hørt på  Sera Cahoone. Likevel. Da jeg fikk tilsendt nyss om deres samleplate. Klang det ingen kjente bjeller.

Men det klang miskjennelig kjent da jeg satte det på. Det var som jeg hadde hørt dem før. Nær sagt alle de flotte sangene, som bare ber om å bli omtalt i klisjeer av typen perler på en snor. Men slike omtaler skal jeg spare til der de hører hjemme.

I stedet deler jeg  her en av mine gamle favoritter. Tror jeg. Fluorescent Lights.