En gang, i løpet av denne nydelige årets første virkelig sommerdag, mistet jeg pusten. Eller motet.

Rommet var stort, takhøyden større. Og likevel, var det akk som klaustrofobien tok meg. Klemte seg om meg, og ned med meg bar det. Ut i lys og varme. Mens gjenlyden av nettopp denne låten banket innenfor ørene.

Jeg vet ingen spilte den der jeg var. Men den var Handsom Furs fobisk forførende Dumb Animals jeg hørte, der jeg tuslet meg parkveis rundt i byen. Og sakte men sikkert kjente at jeg pustet.

ps. som om jeg hadde trengt  en unnskyldning til å blogge denne. Så vel. Den er dessverre ikke å finne på spotify.