Om noen ganske få minutter, skulle jeg  egentlig vært et helt annet sted enn her. Istedet blir det en times tid senere noe ganske annet. Med musikk på andre sider av skalaen, og folk jeg kjenner bedre fra før.

Og i mellomtiden. Tar jeg noe godt i glasset. Skrur på de store høytalerne. Etter å ha tenkt meg godt om. For å finne hva som tenkelig kan passe når gode planer blitt endret. Til noe jeg ennå ikke vet om er hverken bedre, eller bare nesten like bra.

Kriterier for utvalg er så enkelt. Og så vanskelig. Som at det må kunne glede, henføre, ha berømmelige glimt i annen hver tone, uten å bli hverken overfladisk sprudlende eller tanketomt. Samtidig bør det ha en ettertenksom nerve. Kanskje til og med berøre det melankolske, uten å henfalle til melankolikaen. Kort sagt, jeg skal høre noe som er vakkert og ikke bare pent.

Dermed hører jeg selvsagt på denne: