For et par dager siden fikk jeg forespørsel om jeg ikke kunne blogge om denne låta. Og vel. Jeg trengte ingen betenkningstid for å si ja. Selvsagt er dette en låt jeg kan legge her.

Egentlig sa jeg det langt kortere. Ok. Sa jeg. Og det var det. Før jeg lovet at den skulle komme på før helgen. Så. Siden man skal holde det man lover. Er den her i dag. I en flott live-versjon.

Cure for Pain er for øvrig hentet fra plata med samme navn. Som kom i 1993. Selv fikk jeg den først med meg et par år senere. Tror jeg. I hvert fall fant den ikke veien til cd hyllen før jeg bodde i et kollektiv der all slik musikk sto høyt i kurs. ‘Slik musikk’ da forstått som alternativ rock med skyggesider.

Imidlertid. Er alternativ rock-begrepet en tanke snevert for Morphine. Bandet som var sin egen sjanger. Low rock. Et utsøkt møte mellom jazz, blues og mer tradisjonelle rockerytmer. Der kombinasjonen av saxen, og altfor-tidlig-døde Mark Sandmans benådede stemme, ga låtene. Og særlig denne. Akkurat den sensuelle tonen. Den viben. Som gjør at jeg fortsatt. Ofte. Lar denne stå i spilleren.

Og det er ikke for gode gamle minners skyld.