Å lytte til musikk er så mangt. Noen ganger er det å møte en gammel bekjent. Seg selv i døren. Eller minner man ennå ikke har fått. Dette bandet. Og særlig denne låten. Er slik.

Jeg er ikke sikker på når jeg hørte den først. Om det var i sommer eller i høst. Men det er ikke viktig. Jeg hører den nå. Og  jeg tror jeg alltid har hørt den. Hørt de bejaende riffene og den såre lyrikken. Hørt håpet, håpløsheten, skuldertrekkene og smilet man legger på tonene. Hørt den skjønne brutale siste ungdoms sommer. Både før og etter den var.

Selvsagt. Disse gutta har hørt Beach Boys. Costello. Og Morrisey. Ikke de værste refferanser å ha. I hvert fall ikke i min bok. Selv om det faktisk ikke er relevant for hvorvidt jeg liker dette. Eller hvorvidt jeg synes det er bra. Som jeg jo faktisk synes. Virkelig.

Det relevante er at jeg liker den for dens emosjonelle lek. Som aldri sklir over i hverken emo eller sentimentalitet. Men istedet gir det bittersøte minnet av det som kanskje en gang var, eller like gjerne; det som kunne bli…