Etter gårdagens positive posting, fikk jeg en forespørsel på twitter om jeg ikke kunne anmelde denne damen. Klart jeg om ikke annet kan omtale, svarte jeg. Jeg er da fortsatt i et smilende hjørne av virkeligheten her.

Og smile kan jeg til dels også gjøre til minnene fra denne låta. Den er en del av soundtracket for vår og sommer 2008. En soleklar del. Der den ble spilt både titt og ofte i mer eller mindre festlige sammenhenger. Dansbar, og fengende, som den er.

Faktisk har jeg hele plata der denne låten inngår. Og den skiller seg ut. Sammen med Rockeferry. Som noe langt mer enn tam amy-etterlikning. For, forståelig nok, var det hva mye av kritikken mot Duffy gikk på. I tillegg selvsagt til at som album ble det rett og slett for tamt og uledig i seg selv. Men altså. Nok om svakhetene.

Mercy er et flott, stilsikkert stykke 60-tallsinnspirert soul. Med en temmelig stilig video.