Noen søndager er mer søndag enn andre. Dette har vært en av dem…

Og jeg liker det. Liker at morgenen kom langt senere enn planlagt. At tiden tilsynelatende snegler, mens dagen rent faktisk, har løpt forbi…

En gang, for lenge siden, lærte jeg at man skal holde hviledagen hellig. Den gang var det religiøst begrunnet. Men som så mange andre av disse påbud, hadde også dette en dypt menneskelig opprinnelse. I det at man for å yte også må hvile. Og nettopp nå hviler jeg. Uten annen begrunnelse enn at det er til mitt eget beste…

Men det er også begrunnelse god nok.

Og jeg lurer på om jeg sier dette med eget beste så høyt, fordi det er så viktig at det ikke glemmes. Ikke glemmes på samme vis, som jeg rent glemt bort en av de vakreste og behageligste musikalske oppdageleser jeg gjort dette året. En oppdagelse som også helt tilfeldigvis viser seg, der den har spiltes hele denne korte dagen, å være den perfekte søndagsmusikk.