Noen ganger, eller egentlig ganske ofte. Tenker jeg at ipoden min lever sitt eget liv. Der den får for seg å holde seg til en sjanger, sånn uansett, selv når den ligger der og spiller på random. I dag var en av disse dagene. Hvor den nærsagt har hatt hikke. Country-hikke. Og det med et nokså magert utvalg å hente slikt fra. Men den fant det altså frem. Og jeg kunne deretter surfe litt etter en passende video og slikt.

Imidlertid. Og det er en av de store fornøyelsene med å tråkle seg rundt etter akkurat dét bandet. I dette tilfellet: Jenny Lewis and the Watson Twins. Man kommer gjerne over mer enn man hadde tenkt. Som jeg gjorde nå. Da jeg kom over halvparten. Dvs. backingbandet. Og det låter svært så hederlig. Selv om nok ikke helt når opp til nivået  på hverken Rilo Kiley eller Jenny Lewis samarbeidet.