Akkurat nå hører jeg nye Kent plata: Rød.  Usikker på om jeg egentlig liker. Men heller så smått mot at jeg kan gjøre. At den kan vokse seg på meg. Som de fleste gode album gjerne gjør…

Samtidig, matres jeg av en annen, og kanskje mer påtrengende usikkerhet. Nemlig hvor mye jeg egentlig skal skrive om da jeg var syk. Eller. For alt jeg vet. Er jeg kanskje syk ennå. I hvert fall ikke helt frisk. For det gjør litt vondt igjen. Faktisk mye mer vondt. Selv om ikke helt så ille som var. Men nok om det. Og mer om noe annet. Som vil si. At jeg bestemt meg. Jeg skal i den grad det er mulig, forbigå eget sykdomsbilde og konsentrere meg om det viktige. Nemlig. Møtet med helsevensenet; i form av Aker Universitets Sykehus.

:

Dag1. Kommer på akuttmottak. Blir undersøkt av etter hvert 4 leger, samt legestudent. (Noen som snakket om kokker og søl?)  Mengder av likelydende spørsmål. Mengder av detaljerte andre spørsmål. Sendes på observasjonspost. Med påfølgende ** undersøkelse. Så vente.

Dag2. Mer prøver. Ny lege.  Får vite at ** viste ingenting. Merk ingenting. Men andre prøver gjorde. Så medisin. Skal flyttes til annen post. Venter.Venter. Litt prøver. Venter. Så brått. Ikke annen post. Men til «hyggelig» 5 persons rom.

Dag3.  Ny lege. Får vite at ** likevel viste noe. Nye undersøkelser. Der jeg underveis får vite. At disse ikke kan vise hva ** viser. Så [selvsagt] negativt svar. Ny venting. Venter. Venter. Venter. Undersøkelse 10 om kvelden. Vet ikke hva viste. Så tror negativ. Ba om å få snakke med lege i mellomtiden. Som aldri kom.

Dag4. Glemt at jeg skal ha tidlig prøve. Sier fra selv når våken. Stress. Ny lege. Som konkluderer at medisin ikke virker utfra prøvesvarene. Som da er fra dagen før. Saneres. Og bestemmer nye undersøkelser. Som innebærer faste. Så venter. Klokken 5. Undersøkelse strøket. Ingen vet når. Ingen beskjed gitt. Andre prøver skal takes neste morgen. Dvs. Fortsatt like klok. Og like lite hjemreise. Jeg friskere. Så krever å få vite hva som skjer. Får vite at dagens prøver viste at medisin funket. [surprise surprise] Får også vite at lege ikke skrevet notater. At det ikke finnes dokumentasjon for i hvert fall denne dagen. Kanskje heller ikke dagen før. Vil snakke med lege. Lege opptatt. Så vente. Igjen.

Dag5. Prøve husket. Jeg ber igjen om å få snakke med lege. Lege kommer etter en time. En av legene fra dag1. (Som vil si at jeg i løpet av 5 dager har hatt kontakt med hele 7 leger). Som forteller at hva de har trodd hele tiden, er hva de udiagnostisert konkluderer med. Dette helt nytt og ukjent for meg. At de har hatt en formening altså. Og hva den er. Han forklarer forståelig. Det skal han ha. Og lar meg reise hjem. Etter å ha sett på korrekte prøvesvar.

Så hva vet jeg. Nå.

Vel. Jeg vet at legene ikke nødvendigvis snakker med hverandre. At i hvert fall noen av dem ikke skriver rapport. At det er måtelig kommunikasjon mellom leger og sykepleiere. At det ikke egentlig finnes noen rutiner for informasjon til pasient. Utover vissitt om morgenen (som er lite informasjon, og mest undersøkelse). At et **-bilde ser anderledes ut for ulike blikk. At det ikke er noen forståelse for at dersom man ikke funnet noe, så er det informasjon som likevel er ønsket. At om det er en teori ute å går, så deles ikke denne nødvendigvis hverken med kollegaer eller pasient.  At det fares med harelabb over journaler oa.  I tillegg vet jeg at det er forbausende vanlig at sykepleiere jobber to skift i døgnet. Heltmodig, med dog uforsvarlig. Ei heller kan jeg si jeg blir beroliget av at sykepleier går i leges forsvar med å si at: Han egentlig var mest fokusert på de 14 operasjonene han skulle ha senere på dagen…

På den annen side. Var det selvsagt også ok ting der. I den grad ting er ok når en er syk. Og det som var mest ok, var noen meget hyggelige og dyktige sykepleiere. Spesielt nevnes Emilie. Men dette overskygges likevel på alle vis av ovennevnte beskrivelser. Og jeg undres, om ikke en hel del ressurser kunne vært spart, og både pasientbehandlig og – opplevelse vært bedre, med noe så enkelt som god internkommunikasjon og tydelige rutiner for informasjon. Men slikt er kanskjer for mye forlangt av et offentlig sykehus…

Så før jeg avslutter med en smakebit Kent. Som mens jeg skrevet dette har vokst seg en smule. Men dog ikke mer.  Må jeg bare si. At jeg virkelig virkelig håper at jeg blir helt frisk nå.  Og. I hvert fall ikke så syk at jeg må bli pasient på Aker… igjen.