I går hadde Rebekka Karijord releasekonsert på Parkteateret.
Hvor fabelaktig jeg synes albumet We Become Ourselves er kan man i grunn lese i Gaffa. Men alle de pene ordene i anmeldelsen blekner likevel mot messen hun holdt live.
Rebekka Karijord spilte hele den nye plata, og litt til. Hun begynte med åpningssporet “Prayer” før hun gikk over i Use My Body While It’s Still Young. Og fra da av mer enn eide hun et i grunn altfor fåtallig publikum. Det var ikke det at det var så veldig få fremmøtte, egentlig, men jeg tar meg i å tenke at det burde vært virkelig trengsel der foran scenen. For hun fortjener så mange flere både øyne og lyttende ører.
Det å så trekke frem enkeltlåter som høydepunkt er en utfordring. Men om det er noen som må nevnes er det hyllestlåta til Mannen hun omtaler som en nøkkellåt på albumet; “Oh, Brother” (Se nydelig video nedenfor), samt “You Make Me Real” der hun fikk publikum til å synge i kanon, og den mektige avslutningslåta “Ode To What Was Lost”. I tillegg må jo nevnes hennes til-å-miste-pusten-av-versjon av Justin Timerberlakes “Cry Me A River”. Etter den jeg vil tro det var flere enn meg som måtte tørke en tåre eller flere.
Konserter blir knapt mer magiske enn dette.
