Først publisert hos Spirit 23.08.12.

Jessie Ware gjestet Sjøsiden-scene lørdagen under Øyafestivalen. Jeg møtte den sympatiske soul-sangeren like etter konserten.

Jessie Ware. Foto: Universal

Jessie Ware debuterte først denne uken med det alldeles flotte albumet «Devotion». Hun var dermed et såkalt ubeskrevet blad for de fleste i Øyapublikummet. Det er imidlertid noe hun er vant til.

– Jeg har gjort ca 20 festivaljobber denne sommeren. Og nesten alle for publikum som ikke kjenner meg. Det er selvsagt en utfordring, men samtidig er det veldig tilfredsstillende når jeg klarer å holde på oppmerksomheten og gi dem en god opplevelse.

Fra korist til artist

Opprinnelig var Jessie Ware «bare» kordame. Men så hørte den rette mannen henne, og hun fikk gjøre en låt med post-dubstep artisten SBTRKT (som for øvrig spilte etter henne på Øya). Derfra har det hele bare gått en vei. Selv om hun også er veldig klar på at hun har mye igjen å lære, både på scenen og ellers.

– Dette er en drøm. Jeg kan fortsatt ikke tro at det er mulig, at det er virkelig. Det er som om det har kommet for lett, om du skjønner hva jeg mener, sier hun med oppriktig ydmykhet, og en anelse bekymring.

Bekymre seg er da også noe hun gjør støtt og stadig. Og da ikke bare for hvilke baksider det kan være ved at hun kanskje ikke har lidd nok for suksessen, men også for om hun som er så hjemmekjær skal bli grepet av hjemlengsel ute på turné. Samtidig er jo det med mulighetene for å se nye steder, som feks Oslo, noe av det som trekker med artistlivet. I tillegg til at det jo slett ikke er en jobb, men et privilegium å få opptre.

Feminint uttrykk.

Jessie Wares musikk er – samarbeidet med SBTRKT til tross – ikke umiddelbart hva man vil kalle dance-music, selv om den så visst er dansbar. Selv beskriver hun den som feminin, romantisk og helst britisk. Sistnevnte er viktig for henne til tross for alle de amerikanske artistene som har inspirert henne. Det er i Brixton, England, hun har sine røtter, og det er den stolte britiske musikkarven hun ønsker å føre videre.

Listen over artister som har vært viktig for henne inkluderer for øvrig navn som Bjørk, Whitney Houston, Prince, Wacha Chan og selvsagt; Sade.

Og selv om hun lovpriser Øyafestivalens naturskjønne omgivelser, og gjene vil takke sitt velkomne publikum, er det hverken utendørs eller om ettermiddagen hun helst fremfører sin sensuelle soul.

– Jeg liker best å spille sent på kvelden. I mørket, i spotlighten, og badet i scenelyset er det større rom for å spille, og ikke minst; det er mer romantisk. Da kan musikken også lettere nytes som det jeg vil den skal være, nemlig nattmusikk.