Først: Stor takk til Øyafestivalen for en finfin festival!

Det har snart gått et døgn siden Øyafestivalen 2012 ble historie.

Det var 4 dager med mye musikk, det meste av den til og med god. Eller også, meget god. Og så var det bra mennesker – og ikke minst – med en halv kvelds unntak: Strålende festivalvær.

For å ikke gjenta meg selv for mye, har jeg selvsagt samlet alle mine Øya-poster på en side. Der vil den oppmerksomme leser nok se at det er noen avvik fra den opprinnelige planen. Men med unntak av et par av konsertene jeg av ulike årsaker gikk glipp av, var endringene til det bedre. Feks. var både Martin Hagfors og Hedvig Mollestad Trio gledelig gode konsertopplevelser jeg ikke hadde regnet med.

De største høydepunktene kan ellers ikke nevnes for ofte. Da i sær The Afghan Whigs. Det var for øvrig også den eneste konserten der regnet satte en stopper for live-bloggingen. Men regnet var altså på ingen måte til hinder for at det uten tvil var konserten som grep meg mest, og best.

Og jeg gjentar hva jeg ikke skrev i omtalen. Deres tolkninger av både ny og eldre soul / r&b er om mulig vel så frisk i dag som den gang bandet begynte tilnærmingen til disse tilsynelatende mykere sjangre. Kanskje også viktigere.

Her er derfor et av torsdagens aller nydeligste øyeblikk i en mildere og kortere studioutgave: The Afghan Whigs cover av Marie Queenie Lyons «See and Don’t See»:

Andre som må få litt ekstra oppmerksomhet var Tamikrest, Casa Murilo, Metronomy, The Black Keys, The War on Drugs og Jessie Ware. Alle med konserter som ga mer enn den gode følelsen i øyblikket. I tillegg svært forskjellige i både sceneuttrykk og sjanger, men samtidig, veldig Øya-riktige.

Jeg har for øvrig både sett og hørt mer enn det jeg har skrevet såkalt hjem om. Noe har vært så utenfor min musikalske komfortsone at jeg har funnet det best å la tausheten være talende nok. Mens andre er rett og slett blitt bakgrunnslyd til andre distraksjoner, eller bare forbigått. Likevel har jo også disse opplevelsene vært med på å komplimentere festivalopplevelsen.

Og at jeg ikke finner de riktige ordene når 8 åringen min tar til å synge med Odd Future. Så forteller jo det også noe.

Det er selvsagt heller ingen tvil om at jeg allerede: Gleder meg stort til neste år!