I går kveld, da jeg egentlig burde ha sendt meg i seng, fikk jeg det for meg at jeg burde gjøre litt mer festival.

Det første jeg da gjorde da den indre diskusjonen var vunnet, var å teste mitt talent for mingling i mediebyen. Det endte med at jeg ble tilnærmet av en svært ung mann, som ville dele en vinkartong mens han fortalte hvordan han hadde hustlet seg inn på festivalen. Ikke helt hva jeg jeg hadde tenkt meg. Så jeg bestemte meg for å gjøre noe ganske annet: Jeg tok en tur på Roskildes smaleste scene; Gloria.

Der spilte The Sway Machinery sin alldeles fabelaktgie ska-utgave av klezmer. Og jeg fikk den festen jeg ønsket meg, og mer til.

Til lyden av en blåserekke som var beruselse nok i seg selv, en gitarøring som ville vært en Leningrad Cowboy verdig, og det alvor som ligger i hebraisk-sang, danset jeg på meg ødelagte støvler og en i dag støl rygg. Men det var så veldig verd det.

For andre gang på festivalen, og andre gang på Gloria, opplevde jeg også et nødvendig ekstranummer. Der dro New-Yorkerne en ubetalelig versjon av Michael Jacksons Billie Jean. Den danser jeg egentlig til ennå.

Etter konserten tok for øvrig trompetisten turen ned blant publikum for å selge CDer. Det fikk jeg foreviget.

Under bildet er det også en video. Forestill deg dem fem og tyve ganger mer engasjert, i et lite svett lokale. Og du vil nesten kunne kjenne hvor fantastastik det faktisk var.